Jeg sitter på terrassen i et hus i Lofoten og skuer utover havet. Stillhet, en og annen båt. Ser hurtigruta legge til i Stamsund. Pur idyll. Men jeg vet at det også er at annet bilde. I Svolvær og Leknes hvor det knapt er parkeringsplasser å oppdrive, på strendene hvor det flyter av søppel og hvor telt og bobiler fyller opp alt av friområder.

Vilt, vakkert - og forsøplet

En million turister strømmer til Lofoten i år. Det bor 25 000 mennesker i øyriket, fordelt på seks kommuner. I følge flere oppslag blant annet i NRK og Lofotposten, har vi fått detaljrik innføring i turismens avføring, bokstavelig talt. Lokalbefolkningen fortviler over villparkering, villcamping og, ja unnskyld uttrykket -  villdriting. I følge Lofotposten mener Innovasjon Norge at vi er utsatt for "people pollution", Lofoten står i fare for å bli frastøtende også for turistene selv. Dersom vi ikke legger bedre til rette kan eventyret snart være over.  Det er bred enighet i regionen om at manglende infrastruktur er hovedutfordringen. Manglende avfallshåndtering og toaletter er gjengangeren.

Not in my back yard

"De jævla turistene," er et utbrudd som titt og ofte høres i lokalmiljøene. Vi vil at de skal komme hit, men la meg slippe å ha dem innpå meg. Dette til tross for at vi gjennom storstilte kampanjer som viser fram vakre Lofoten, har sendt invitasjon til hele verden. Og gjestene kommer!

La turistene betale (enda mer)?

I likhet med fiskeriene er turisme blitt en industri som Lofoten profiterer på. Mange enkeltaktører, alt fra rorbuanlegg til event-byråer vet å høste av dette. Men infrastrukturen i bunnen rår de ikke over. Det blir litt som når private boligutbyggere får bygge ut store boligområder, mens kommunen glemmer at det må veier, barnehager og skoler til for at folks skal trives og for at mangel på det samme ikke skal føre med seg massive sosiale problemer.

Turistskatt, altså at turistene betaler en avgift for å være i Lofoten, vil gi bedre infrastruktur, hevdes det fra mange hold lokalt. Skulle bare mangle - det er jo de som er problemet! Men er ikke det som å kreve at kunden må betale for å komme inn i butikken for å få lov til å handle?

Se stort på det!

I Lofoten ser det ut til at effekten av manglende investeringer nå skyller innover de hvite strendene. Her ser det ut til å være seks kommuner, og ganske sikkert også en fylkeskommune og et statlig nivå som helt har "glemt" å bygge infrastruktur.

Hver av de seks kommunene har en forklaring: Den er for liten og har ikke råd til å bære kostnadene, som de ikke selv kan være sikker på å få igjen for. Enda verre er det at nabokommunen kan nyte fordel av det. Sånn er det i et lite øyrike hvor de to småbyene Leknes og Svolvær bruker energi på å krangle om tittelen "Lofotens hovedstad."

Hva med en smule ledelse og samarbeid, Lofoten?

"Vi er for få til å håndtere dette," sier de 25.000 innbyggerne. Så er det jo heller ikke hver enkelt innbygger sin oppgave å bygge industri. Det er heller ikke en oppgave alene for hver enkelt av de seks kommunene. Merkevaren Lofoten og turistene er en ressurs som må ledes og forvaltes langsiktig og klokt. Hva med å samarbeide på tvers av kommunegrensene, i samarbeid med næringslivsaktører og investorer? Man kan nemlig se turismen på to måter: som kostnad og en ulempe eller som investering for fremtidig avkastning. For hele Lofoten.

Alle fotos: Anders Botnmark

Anlov Mathiesen skriver i Dagsavisen om eldre sin plass i samfunnet. Han beretter om overmedisinerte eldre mennesker som er stuet bort og som utsettes for mangelfull omsorg. Et viktig tema som fortjener oppmerksomhet.

Men så konkluderer Mathiesen med at vi sjelden ser eldre mennesker i bybildet, at de er stuet bort og at de lever i et skyggesamfunn. Ta deg en tur på Majorstua en tirsdags formiddag og fortell meg: Ser du virkelig ikke de eldre i bybildet?

Når nyansene mangler, blir bildet diffust

Vi får stadig flere eldre som lever lenge. 110-åringene er et faktum. De er gamle, de! De er faktisk eldst. Er det dem vi snakker om som «de eldre»? Eller er det min mor på 73, min morfar på 97 - eller er det kanskje meg som nylig fylte 50?

For å begrunne sin påstand om marginaliserte eldre, tar Mathiesen i bruk alle ordene i ordboka. Gammel, eldre, eldst. Og seniorer. Han sauser alt sammen i en stor gryte og retten som serveres er «alle eldre» som pleietrengende, ekskluderte og deprimerte. Han bruker utstøting fra arbeidslivet som ett eksempel. Hvem er det han snakker om da? De eldre som er stuet bort, de gamle som er syke, eller er det oss som er 50+ han snakker om? I så fall skal jeg ha meg frabedt å bli tatt i forsvar på denne måten. Det er snarere en massiv bekreftelse av stereotypier og «alle eldre» som utilstrekkelige. Jeg er ikke utstøtt, men jeg har omstilt meg flere ganger i løpet av yrkeslivet mitt. Og jeg er ikke ferdig. Mye skal læres og jeg må være villig til å ta andre oppgaver enn de jeg har i dag. Jeg må være villig til å la meg lede av folk som er yngre enn meg - kanskje er det jeg som trenger en ung mentor?

Borte i bybildet?

Min mor er ikke stuet bort. Hun reiser, trener, synger. Hun er flyktning-guide og tillitsvalgt i sanitetsforeningen. Hun kjører naboungene på treningsleir fordi foreldrene ikke har bil. Hun stiller opp for meg, for mine barn og mine barnebarn. Hun omgir seg med andre eldre som også lever livet. Vi ser dem hver dag i bybildet. Så langt fra stuet bort som det går an å komme.

Faren hennes på 97 går til byen hver dag. Han handler, går på kafe og leser aviser på smart-telefonen sin. Til felles har vi tre at vi er i slekt. Og at vi alle blir omtalt som seniorer. For grensen for 'senior' ser etter et raskt søk på nettet faktisk ut til å gå ved 50.

Jeg forstår Mathiesens intensjon. Han vil fremme mangfold og alle eldres posisjon i samfunnet. Den beste måten å gjøre det på, er å nyansere bildet og bestemme seg for om hva man snakker om. For han påpeker også ar i dette mangfoldet finnes det mange ressurssterke mennesker. Det skulle bare mangle når vi snakker om et aldersspenn fra 50 til 110 år. Ingen generasjoner i Norge har for eksempel vært rikere enn dagens 60-70-åringer.

Stereotypier blir selvoppfyllende profetier

Alderen vår er strengt tatt bare et uttrykk for hvilket år vi ble født. For øvrig er ikke alder et så presist mål på behov og forutsetninger som mange ser ut til å tro. Aldringsprosessen varierer fra person til person - det finnes «gubber og kjerringer» i alle aldre og av begge kjønn. Ved å sause alt sammen, risikerer vi å etablere politikk og tiltak som ikke treffer for bredt og som derfor blir unødvendig dyre. Det er ikke synd på en 70-åring som har pensjon og lever et aktivt liv! Mangfoldet er stort, forutsetningene og behovene ulike, og mangfoldet er stort. Vi snakker om tre generasjoner! Da er det nettopp det vi må dyrke og gi rom for, enten vi er opptatt av min plass i arbeidslivet eller min morfar når han en dag trenger en sykehjemsplass.

For å unngå at stereotypiene blir selvoppfyllende profetier, må vi skille mellom skitt og kanel i begrepsbruken om mennesker mellom 50 og 110. Vi må forstå at alder er et upresist mål på behov og forutsetninger. Vi som er eldre må aktivt motarbeide mytene om oss selv ved å delta med de forutsetningene vi har. De av oss som trenger hjelp må få det når vi trenger det, uansett alder.

#senior #eldre #gammel #seniorpolitikk

Er det et tegn på at skolene selv ikke klarer å gjøre jobben sin?

Det psykososiale miljøet i skolen er med jevne mellomrom gjenstand for søkelys, og nå er vektere blitt en løsning for å hindre elever i å utagere mot lærere og medelever slik vi blant annet kan lese i Dagsavisen.

Alle har krav på et trygt arbeidsmiljø – også lærere. Men når vektere skal være sikkerhetsbarrieren mellom lærer og elever, har vi begynt i feil ende. Da befinner vi oss på toppen av et isfjell av feilslåtte eller manglende tiltak. Er det ikke en fallitterklæring når vi snakker om barn helt ned i seksårs-alder?

Sammensatte utfordringer, krever sammensatte tiltak

Unger med ulike forutsetninger for læring og tilpasning innebærer selvfølgelig at uønsket atferd kan oppstå. Under overflaten av uønsket atferd ligger kanskje en funksjonshemming, språkvansker, vanskelige forhold hjemme, manglende kulturforståelse eller andre faktorer. Det finnes ikke ett enkelt tiltak som avhjelper alle disse ulike utfordringene. Men å starte tidlig med å avdekke ulike behov, er en god strategi for å forebygge voldsepisoder på skolen.

Er tidlig innsats blitt en floskel?

«Tidlig innsats» er blitt politikerne svar på det meste hva gjelder barn, oppvekst og skole. Og de har helt rett. Å ta tidlig tak i ting som kan vokse seg stort og vanskelig, har positiv effekt. Tilsvarende har vente-og-se som strategi stor sannsynlighet for å mislykkes. Men tidlig innsats er visst lettere for politikerne å snakke om enn for skoleledere å gjennomføre. I dag går ca. 10 000 elever ut av ungdomsskolen uten å kunne lese og regne godt nok. Det meste av den spesialundervisningen som gis, kommer sent i skoleløpet. I beste fall har vi å gjøre med altfor sen tidlig innsats.

Læringsinstitusjoner må også lære

I HMS-sammenheng snakker vi om skadepyramiden: Under hver alvorlig hendelse befinner det seg hundrevis av mindre alvorlige hendelser.

Det vi kanskje kommer til å finne når vi leter i bakenforliggende forhold etter at en elev har angrepet en lærer eller en medelev, er for eksempel dette:

Et barn som av ulike grunner har begynt sent i barnehagen og som ikke henger med språklig. Som strever med å kommunisere med andre barn, som snart blir den ingen vil leke med. Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) kobles inn og foresatte, barnehage og spesialpedagoger diskuterer tiltak. Tiltakene begynner å virke og barnet mestrer etter hvert hverdagen. Så kommer skolestart. Skolen har fått tilsendt rapporter fra PPT, kanskje har skolen og barnehagen hatt et overføringsmøte. Men når skolen starter i august er det en annen lærer som skal ha eleven og informasjonen forsvinner i overgangen. Et barn er ”lost in translation”.

 

Nok en gang er barnet et problem. Kommunikasjonsvanskene gjenoppstår og nå slår hun når hun ikke klarer å uttrykke hva hun tenker og føler. Det blir en kronglete høst, men etter jul er tiltakene igjen på plass. Smått om senn går det seg til og snart er ei ung jente klar for ungdomskolen. Overgangen mellom skolene er diffus, informasjonen og tiltakene stopper opp og jentungen rykker tilbake til start. Ressursene er knappere her. To-lærer ordningen er borte. Det er 30 elever og én lærer. Hun som trenger direkte kommunikasjon og blikk-kontakt forsvinner i mengden. Hun er blitt elefanten i rommet. Det blir november før læreren får om beskjed om enkeltvedtaket som sier at jenta skal ha individuell opplæringsplan. Da forstår han omsider atferden hennes bedre, men det er vanskelig å hente henne inn. Han ber ledelsen om hjelp, men blir overhørt. Ressursene strekker ikke til, blir han fortalt. Og en dag smeller det.

Vektere som arbeidsmiljøtiltak er som å tine isfjell med hårføner

Hva er forklaringen når lærere eller elever sier ifra – og ingenting skjer? Står vi overfor resultatet av manglende ressurser? Penger, kompetanse eller rett og slett dårlig ledelse? Kan det handle om ledere som ikke følger opp og lærere som slutter å melde avvik fordi de vet at det ikke nytter, eller fordi det kan oppfattes som et nederlag å ikke mestere elevene sine? Svaret er ja på alle spørsmålene. Og da vet vi at skolen svikter i å være en lærende organisasjon som retter opp feil og mangler. Det vi får, er læringsinstitusjoner som skyver det vanskelige under teppet. Her ventes med å gjøre noe til noe alvorlig har skjedd. Isfjellet står der som før, men vi later som om vi ikke ser det. Det er i slike organisasjoner det settes inn vektere.

Dyrt og billig eller dyrt og dårlig?

Et annet forløp enn det vi her har sett over, kan være følgende. Barnehagen og skolen samarbeider tett om overgangen. All informasjon er tilgjengelig og ansvaret er tydelig plassert hos den som skal ta imot eleven. På skolen samarbeider lærerne med hverandre og tverrfaglig med andre profesjoner, som spesialpedagoger, vernepleiere eller psykologer. Lederne tar lærerne på alvor og informasjon utveksles på tidligst mulig tidspunkt. Lærere som trenger hjelp og veiledning får det. Alle ledd ligger i forkant og er forberedt. Her vet de at forberedelse er forebygging.

Jo lenger ned under overflaten vi setter inn tiltak, jo bedre. Bedre for læreren som er på jobb og bedre for eleven som får hjelp i sin tilpasning. Vektere kan aldri være en del av en forebyggende strategi.

Målrettet tidlig innsats krever ressurser. Det koster å avdekke risiko, og rette opp mangler og feil. Å skape gangs mennesker av barn blir aldri billig. Men det lønner seg. Når alternativet er å vente og se til det går galt, kan det ende i en svindyr katastrofe.

Dette innlegget er også publisert i Nettavisen

En raus praksis ser pårørende som ressurser, som medspillere, som deltakere og medmennesker på sine premisser. Nøklene til det gode samarbeidet mellom pårørende og tjenestene rundt oss er kontinuitet, helhetlig tilnærming og grenseoverskridende samarbeid.

Vi klarer oss ikke uten ham. ”Jeg har tenkt å reise til USA neste år.” Broren til Selma er 18 og vil ut å reise. Han vil utforske, seg selv og verden. Søsteren hans heter Selma. Da hun var liten ble hun syk og hjernen hennes ble skadet. Nå er hun 17 år, hun har en moderat utviklingshemming og trenger noen rundt seg til det meste. Jeg er disse ungdommenes mor.

”Det kan du jo ikke!” tenker jeg. Men jeg stopper meg selv i å si det. Det slår ned i meg at jeg ikke gjør det en mor skal. Hun skal oppmuntre sønnens trang til å leve sitt liv. Hun skal gi ham milde dytt på ferden videre. Men denne mora gjør ikke det. Hun får panikk og tenker: ”Han kan ikke reise! Vi klarer oss ikke uten ham.”

Rykk tilbake til start. Det er nok et møte. Representanter for de relevante instansene sitter rundt bordet. Vel, ikke alle – noen av dem har meldt forfall. Den forrige saksbehandleren har permisjon, eller har sluttet. Instansen har omorganisert og oppgavene er rokert. Forståelig alt sammen, i et organisasjonsperspektiv. Men for meg, som mor og pårørende, er det rett ut sagt en belastning. For en organisasjon eller et system under omstilling plukker sjelden opp der det slapp. Det begynner forfra igjen.

Samtalen rundt bordet handler som oftest om hvordan det går med Selma. Men først må vi oppdatere de som ikke kjenner barnet – saken – fra før. For de har jo nettopp fått den ”i fanget”. Selvsagt må de oppdateres. Så vi begynner nok en gang med begynnelsen.

Når vi er ferdige med introduksjonen er møtetiden snart brukt opp, og det er noen som må gå fordi de skal i et annet møte. Vi må snakke plan. Hva gjør vi? Med problemet, saken, atferden, skolen, avlastningen, støttekontakten? Og så kommer det igjen: Vi må utrede!

Flasketuten peker på. Så begynner vi å diskutere hvem som gjør hva. Hvem skal ta tak i utredningen? ”Er ikke det PPT, da?” er det en som sier. ”Nei, det må da være skolen” mener en annen. ”Kanskje det er helsetjenesten?”. ”Nei, det må være BUP”, sier de. Men ingen fra BUP er tilstede. Alle ser på oss, foreldrene: ”Kan dere ta kontakt med BUP? Eller fastlegen? Eller sykehuset der hun var sist?” Nå har alle det veldig travelt, ser på klokkene sine og må snart gå. ”Ok” sier jeg og erkjenner at jeg har fått nok en oppgave. Det er jo bare en telefon, skrive en e-post, eller bestille en konsultasjon.

Illustrasjon: Anja C. Solvik

Dere kan jo bare klage. Etter nok en utredning og flere møter er behovet dokumentert og alle instansene fra møtene er rungende enige. Saken sendes videre og i en uendelig naivitet tenker vi: Nå får vi hjelp. Endelig! Tiden går, noen ganger kort, som oftest lengre og så kommer brevet. Med sine henvisninger først til rettigheter, deretter til realiteter. Det er ikke ressurser til det vi ber om, vi kan få litt om ikke nok, eller bent ut et avslag. Er jeg i det modige hjørnet, ringer jeg en saksbehandler og spør hva som skjedde. Vi var jo enige i møtet? Svaret er som før: ”Dere kan jo bare klage.”

Språk er makt. Da Selma ble syk og vi trengte hjelp, var det som å komme som fremmed til et nytt samfunn. De som er der fra før, fagfolkene, snakker med hverandre på et språk du ikke forstår. Ikke bare faguttrykk, men også omtale av de menneskene vi skal snakke sammen om. Kanskje må fagfolkene snakke om mennesker som ’brukere’, ’klienter’ og ’pasienter’ for å forstå hverandre i fagene sine. Men når de møter meg og vi skal snakke om henne, kan vi ikke bare snakke om Selma? Språk er en mektig mekanisme. Det kan fremmedgjøre, men også invitere til felles forståelse.

Dere er så flinke som står i det. Noen ganger er det tyngre enn ellers. Det er travelt på jobben og også jeg vil at møtet skal ta slutt. Og om to dager må jeg har fri igjen for da er det et nytt møte med en eller annen tjeneste, en konsultasjon hos legen som vil utrede mer eller et vedtakskontor som skal revurdere et behov. Alle vil oss sikkert vel. Men det innebærer å være under lupen. Det handler om å ikke strekke til. I en logistikk som fra før ikke henger i hop. Og midt i det hele er Selma. Og broren hennes.

Det kan bli for mye og det hender jeg ikke klarer å holde maska. At stemmen brister og blikket flakker. At jeg blir svak. Da kommer de medfølende blikkene: ”Dere er så flinke som står i det.” Det er bare det at denne sympatien ikke egentlig gjør noe fra eller til. Den hjelper oss ikke med den krevende hverdagen.

Involver oss gjerne, men for vår egen skyld. Ofte føler jeg skam. Ikke over datteren min, men over min utilstrekkelighet. Den kommer når jeg ikke rekker å komme på enda et møte. Når jeg ikke makter å stille på to legeundersøkelser på rad samme uke fordi spesialistene ikke hører til samme avdeling. Når jeg ikke får svart på alle e-postene, eller sendt den klagen i tide. Skammen er der når jeg bryter sammen som et lite barn fordi det ikke er mer igjen av meg akkurat nå. Jeg vil gjerne være involvert, men på premisser som gir grunnlag for mestring. Men for at jeg skal kunne bidra, må jeg forstås og anerkjennes der jeg er. I all min utilstrekkelighet.

Si ja når du kan og nei bare når du må. Jeg tror mangel på helhetlig og koordinert tilnærming er en barriere for godt pårørendesamarbeid. Uklare beslutningsstrukturer og manglende bemyndigelse er en annen. Profesjonsfriksjon mellom ulike interesser og faginstanser likeså. Enkeltmenneskene forsvinner i systemene sine. Det ligger nærmest i ethverts systems natur. Derfor er det så viktig at vi tar ansvar for å utvide mulighetsrommene i de systemene vi opererer innenfor. Samarbeidet mellom profesjoner og roller må være grenseoverskridende: Si ja når du kan og nei kun når du må. I stedet for nei når du kan og ja bare når du må.

Ta det personlig. Det gode samarbeidet krever både tydelige intensjoner og aktive valg. Ikke bare på fagets, tjenestens eller systemets vegne. Men også på dine egne vegne. Her er noen områder hvor du som jobber i en hjelpeinstans kan gjøre en forskjell:

Hjelp oss med å få tiden til å strekke til. Vi er en familier og mennesker som prøver å leve hele liv med jobb og skole.

Være beredt. Sett deg inn i saken, hvem vi er og hva vi har behov for på forhånd. Ikke send de pårørende tilbake til start. Der har de vært altfor mange ganger allerede.

Søk grenseoverskridende samarbeid med andre tjenester og profesjoner og spør dere selv: Hva kan vi sammen gjøre for å sikre helhet, kontinuitet og fremdrift?

Snakk vanlig. Språk er makt og profesjonsspråk til pårørende kan fort bli maktmisbruk.

Det er et liv, dette her. Det er mye som er vanskelig sett fra et pårørende-ståsted. Men de gode historiene er der, og de må vi lære av. Menneskene som ser Selma og oss, familien hennes, finnes blant oss. Det er mennesker som investerer seg selv i relasjonen. De som ser – og ser en gang til. Som står så støtt i seg selv og i profesjonen sin, at de evner å være personlige i relasjoner. De er grenseoverskridende i sine roller og bidrar til å senke barrierer og gjør tjenestene eller systemene de representerer bedre. De gjør våre liv levelige. Det er raushet satt i system.

Illustrasjon: Anja Cecilie Solvik «Med hjertet i hånda»

(Denne artikkelen ble trykket i Magasinet Utvikling nr. 2.2016)