Oslo-skolene hyrer inn vektere fordi det er for mange voldelige elever

Er det et tegn på at skolene selv ikke klarer å gjøre jobben sin?

Det psykososiale miljøet i skolen er med jevne mellomrom gjenstand for søkelys, og nå er vektere blitt en løsning for å hindre elever i å utagere mot lærere og medelever slik vi blant annet kan lese i Dagsavisen.

Alle har krav på et trygt arbeidsmiljø – også lærere. Men når vektere skal være sikkerhetsbarrieren mellom lærer og elever, har vi begynt i feil ende. Da befinner vi oss på toppen av et isfjell av feilslåtte eller manglende tiltak. Er det ikke en fallitterklæring når vi snakker om barn helt ned i seksårs-alder?

Sammensatte utfordringer, krever sammensatte tiltak

Unger med ulike forutsetninger for læring og tilpasning innebærer selvfølgelig at uønsket atferd kan oppstå. Under overflaten av uønsket atferd ligger kanskje en funksjonshemming, språkvansker, vanskelige forhold hjemme, manglende kulturforståelse eller andre faktorer. Det finnes ikke ett enkelt tiltak som avhjelper alle disse ulike utfordringene. Men å starte tidlig med å avdekke ulike behov, er en god strategi for å forebygge voldsepisoder på skolen.

Er tidlig innsats blitt en floskel?

«Tidlig innsats» er blitt politikerne svar på det meste hva gjelder barn, oppvekst og skole. Og de har helt rett. Å ta tidlig tak i ting som kan vokse seg stort og vanskelig, har positiv effekt. Tilsvarende har vente-og-se som strategi stor sannsynlighet for å mislykkes. Men tidlig innsats er visst lettere for politikerne å snakke om enn for skoleledere å gjennomføre. I dag går ca. 10 000 elever ut av ungdomsskolen uten å kunne lese og regne godt nok. Det meste av den spesialundervisningen som gis, kommer sent i skoleløpet. I beste fall har vi å gjøre med altfor sen tidlig innsats.

Læringsinstitusjoner må også lære

I HMS-sammenheng snakker vi om skadepyramiden: Under hver alvorlig hendelse befinner det seg hundrevis av mindre alvorlige hendelser.

Det vi kanskje kommer til å finne når vi leter i bakenforliggende forhold etter at en elev har angrepet en lærer eller en medelev, er for eksempel dette:

Et barn som av ulike grunner har begynt sent i barnehagen og som ikke henger med språklig. Som strever med å kommunisere med andre barn, som snart blir den ingen vil leke med. Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) kobles inn og foresatte, barnehage og spesialpedagoger diskuterer tiltak. Tiltakene begynner å virke og barnet mestrer etter hvert hverdagen. Så kommer skolestart. Skolen har fått tilsendt rapporter fra PPT, kanskje har skolen og barnehagen hatt et overføringsmøte. Men når skolen starter i august er det en annen lærer som skal ha eleven og informasjonen forsvinner i overgangen. Et barn er ”lost in translation”.

 

Nok en gang er barnet et problem. Kommunikasjonsvanskene gjenoppstår og nå slår hun når hun ikke klarer å uttrykke hva hun tenker og føler. Det blir en kronglete høst, men etter jul er tiltakene igjen på plass. Smått om senn går det seg til og snart er ei ung jente klar for ungdomskolen. Overgangen mellom skolene er diffus, informasjonen og tiltakene stopper opp og jentungen rykker tilbake til start. Ressursene er knappere her. To-lærer ordningen er borte. Det er 30 elever og én lærer. Hun som trenger direkte kommunikasjon og blikk-kontakt forsvinner i mengden. Hun er blitt elefanten i rommet. Det blir november før læreren får om beskjed om enkeltvedtaket som sier at jenta skal ha individuell opplæringsplan. Da forstår han omsider atferden hennes bedre, men det er vanskelig å hente henne inn. Han ber ledelsen om hjelp, men blir overhørt. Ressursene strekker ikke til, blir han fortalt. Og en dag smeller det.

Vektere som arbeidsmiljøtiltak er som å tine isfjell med hårføner

Hva er forklaringen når lærere eller elever sier ifra – og ingenting skjer? Står vi overfor resultatet av manglende ressurser? Penger, kompetanse eller rett og slett dårlig ledelse? Kan det handle om ledere som ikke følger opp og lærere som slutter å melde avvik fordi de vet at det ikke nytter, eller fordi det kan oppfattes som et nederlag å ikke mestere elevene sine? Svaret er ja på alle spørsmålene. Og da vet vi at skolen svikter i å være en lærende organisasjon som retter opp feil og mangler. Det vi får, er læringsinstitusjoner som skyver det vanskelige under teppet. Her ventes med å gjøre noe til noe alvorlig har skjedd. Isfjellet står der som før, men vi later som om vi ikke ser det. Det er i slike organisasjoner det settes inn vektere.

Dyrt og billig eller dyrt og dårlig?

Et annet forløp enn det vi her har sett over, kan være følgende. Barnehagen og skolen samarbeider tett om overgangen. All informasjon er tilgjengelig og ansvaret er tydelig plassert hos den som skal ta imot eleven. På skolen samarbeider lærerne med hverandre og tverrfaglig med andre profesjoner, som spesialpedagoger, vernepleiere eller psykologer. Lederne tar lærerne på alvor og informasjon utveksles på tidligst mulig tidspunkt. Lærere som trenger hjelp og veiledning får det. Alle ledd ligger i forkant og er forberedt. Her vet de at forberedelse er forebygging.

Jo lenger ned under overflaten vi setter inn tiltak, jo bedre. Bedre for læreren som er på jobb og bedre for eleven som får hjelp i sin tilpasning. Vektere kan aldri være en del av en forebyggende strategi.

Målrettet tidlig innsats krever ressurser. Det koster å avdekke risiko, og rette opp mangler og feil. Å skape gangs mennesker av barn blir aldri billig. Men det lønner seg. Når alternativet er å vente og se til det går galt, kan det ende i en svindyr katastrofe.

Dette innlegget er også publisert i Nettavisen