Hopp til innhold

Hvem er egentlig «de eldre»?

Anlov Mathiesen skriver i Dagsavisen om eldre sin plass i samfunnet. Han beretter om overmedisinerte eldre mennesker som er stuet bort og som utsettes for mangelfull omsorg. Et viktig tema som fortjener oppmerksomhet.

Men så konkluderer Mathiesen med at vi sjelden ser eldre mennesker i bybildet, at de er stuet bort og at de lever i et skyggesamfunn. Ta deg en tur på Majorstua en tirsdags formiddag og fortell meg: Ser du virkelig ikke de eldre i bybildet?

Når nyansene mangler, blir bildet diffust

Vi får stadig flere eldre som lever lenge. 110-åringene er et faktum. De er gamle, de! De er faktisk eldst. Er det dem vi snakker om som «de eldre»? Eller er det min mor på 73, min morfar på 97 - eller er det kanskje meg som nylig fylte 50?

For å begrunne sin påstand om marginaliserte eldre, tar Mathiesen i bruk alle ordene i ordboka. Gammel, eldre, eldst. Og seniorer. Han sauser alt sammen i en stor gryte og retten som serveres er «alle eldre» som pleietrengende, ekskluderte og deprimerte. Han bruker utstøting fra arbeidslivet som ett eksempel. Hvem er det han snakker om da? De eldre som er stuet bort, de gamle som er syke, eller er det oss som er 50+ han snakker om? I så fall skal jeg ha meg frabedt å bli tatt i forsvar på denne måten. Det er snarere en massiv bekreftelse av stereotypier og «alle eldre» som utilstrekkelige. Jeg er ikke utstøtt, men jeg har omstilt meg flere ganger i løpet av yrkeslivet mitt. Og jeg er ikke ferdig. Mye skal læres og jeg må være villig til å ta andre oppgaver enn de jeg har i dag. Jeg må være villig til å la meg lede av folk som er yngre enn meg - kanskje er det jeg som trenger en ung mentor?

Borte i bybildet?

Min mor er ikke stuet bort. Hun reiser, trener, synger. Hun er flyktning-guide og tillitsvalgt i sanitetsforeningen. Hun kjører naboungene på treningsleir fordi foreldrene ikke har bil. Hun stiller opp for meg, for mine barn og mine barnebarn. Hun omgir seg med andre eldre som også lever livet. Vi ser dem hver dag i bybildet. Så langt fra stuet bort som det går an å komme.

Faren hennes på 97 går til byen hver dag. Han handler, går på kafe og leser aviser på smart-telefonen sin. Til felles har vi tre at vi er i slekt. Og at vi alle blir omtalt som seniorer. For grensen for 'senior' ser etter et raskt søk på nettet faktisk ut til å gå ved 50.

Jeg forstår Mathiesens intensjon. Han vil fremme mangfold og alle eldres posisjon i samfunnet. Den beste måten å gjøre det på, er å nyansere bildet og bestemme seg for om hva man snakker om. For han påpeker også ar i dette mangfoldet finnes det mange ressurssterke mennesker. Det skulle bare mangle når vi snakker om et aldersspenn fra 50 til 110 år. Ingen generasjoner i Norge har for eksempel vært rikere enn dagens 60-70-åringer.

Stereotypier blir selvoppfyllende profetier

Alderen vår er strengt tatt bare et uttrykk for hvilket år vi ble født. For øvrig er ikke alder et så presist mål på behov og forutsetninger som mange ser ut til å tro. Aldringsprosessen varierer fra person til person - det finnes «gubber og kjerringer» i alle aldre og av begge kjønn. Ved å sause alt sammen, risikerer vi å etablere politikk og tiltak som ikke treffer for bredt og som derfor blir unødvendig dyre. Det er ikke synd på en 70-åring som har pensjon og lever et aktivt liv! Mangfoldet er stort, forutsetningene og behovene ulike, og mangfoldet er stort. Vi snakker om tre generasjoner! Da er det nettopp det vi må dyrke og gi rom for, enten vi er opptatt av min plass i arbeidslivet eller min morfar når han en dag trenger en sykehjemsplass.

For å unngå at stereotypiene blir selvoppfyllende profetier, må vi skille mellom skitt og kanel i begrepsbruken om mennesker mellom 50 og 110. Vi må forstå at alder er et upresist mål på behov og forutsetninger. Vi som er eldre må aktivt motarbeide mytene om oss selv ved å delta med de forutsetningene vi har. De av oss som trenger hjelp må få det når vi trenger det, uansett alder.

#senior #eldre #gammel #seniorpolitikk